Lysmottakere kjernen for lys-elektrisk signalkonvertering

Sammenhengen mellom optisk transceiver-hastighet og bølgelengde er nøkkelen til optisk kommunikasjon og påvirker signalkvalitet, avstand og kapasitet. Transceivere opererer over hastigheter (1 Gbps til 800 Gbps+) og bølgelengder (850 nm til 1650 nm), med bånd som O, C og L som har ulike roller. Denne sammenhengen kommer av hvordan lyset oppfører seg i fibrene: demping (signal tap) og dispersjon (pulsespredning). 850 nm har høy demping (~2,5 dB/km), egnet for korte avstander (≤300 m) i data sentre med multimode fiber for 10 G/40 Gbps. 1310 nm og 1550 nm har lavere tap (~0,3–0,4 dB/km) og muliggjør lengre avstander – 1310 nm egner seg for 10 Gbps over 40 km (nær null dispersjon), mens 1550 nm/C-båndet (1530–1565 nm) minimerer tap og kombineres med EDFAs for lange avstander med høy hastighet (400 G/800 Gbps over tusenvis av km). Høyere hastigheter (400 G+/800 G+) har større risiko for dispersjon. De bruker avansert modulering (f.eks. 16QAM for 400 Gbps) med C-båndet, hvor dispersjon er håndterbar. C-båndet støtter også WDM/DWDM, og pakker 400 Gbps-kanaler med 50 GHz mellomrom for å øke kapasiteten. Applikasjoner bestemmer kombinasjonene: korte avstander bruker 850 nm; mellomstore avstander (10–80 km) baserer seg på 1310 nm/C-båndet; lange avstander bruker C/L-båndet med koherente transceivere. Nye 1,6 Tbps-systemer undersøker det utvidete L-båndet for å unngå overbelastning i C-båndet. Kort fortalt: bølgelengden bestemmer rekkevidde og kompatibilitet; hastighet krever modulasjons-/dispersjonsstyring. Dette samspillet optimaliserer transceiver-ytelsen for deres miljø.