Lysmottakere kjernen for lys-elektrisk signalkonvertering

Optiske transceiver- og fibertilpasningsløsninger er avgjørende for å sikre optimal ytelse og pålitelighet i fiberoptiske nettverk, ettersom komponenter som ikke er tilpasset kan føre til signaltap, økte bitfeilrater (BER) og reduserte transmisjonsdistanser. Disse løsningene innebærer å velge transceivere og fiberoptiske kabler som er kompatible med hensyn til kjerne størrelse, modus (enkeltmodus mot flermodus), bølgelengde og konsolltype, tilpasset spesifikke bruksområder. Enkeltmodusfiber (SMF) har en liten kjerne (9μm) og er designet for langdistanseoverføring (opptil 100 km eller mer) ved bruk av transceivere som opererer på bølgelengdene 1310 nm, 1550 nm eller 1610 nm. SMF brukes sammen med transceivere med laserdioder (f.eks. DFB eller EML-lasere) som sender ut smale, fokuserte stråler, og som dermed minimerer spredning. For eksempel er en 10G SFP+ transceiver som opererer på 1550 nm best egnet for G.652D SMF i bynett eller lange distanser, og utnytter den lave dempingen ved denne bølgelengden. Flermodusfiber (MMF), med større kjerner (50μm eller 62,5μm), brukes til korte distanser (opptil 550 m) og kobles sammen med transceivere som bruker VCSEL- eller LED-lys kilder på 850 nm eller 1300 nm. OM3 og OM4 MMF, som er optimalisert for 850 nm, kombineres med 10G, 40G eller 100G transceivere (f.eks. QSFP28) for datakommunikasjon i sentrale nettverk, ettersom båndbredden og avstandskombinasjonen støtter høyhastighets overføring over korte forbindelser. Konsollkompatibilitet er et annet viktig aspekt. Transceivere med LC-konsoller kombineres vanligvis med LC-terminerte kabler, og sikrer dermed lav innsettingsdempning, mens SC- eller ST-konsoller kan brukes i spesifikke industrielle eller eldre systemer. Skråpolerte konsoller (APC) foretrekkes for SMF-forbindelser som bruker bølgelengder som er følsomme for refleksjon (f.eks. 1550 nm), ettersom de reduserer returkastet i forhold til ultrafysiske kontakt (UPC) konsoller. Bølgelengdetilpasning er avgjørende for å unngå overdreven demping. For eksempel bør transceivere med 850 nm ikke brukes med SMF, ettersom MMF er optimalisert for denne bølgelengden, og omvendt. WDM (Wavelegnth Division Multiplexing) transceivere krever nøyaktig tilpasning til fiber som støtter det spesifikke bølgelengdegruppenettet (f.eks. ITU T G.694.1 for C-bånd), og sikrer at kanalene ikke forstyrrer hverandre. Effektbudsjettovervåkning er en del av tilpasningsløsningene, og beregner den totale tillatte dempingen (transceiver utgangseffekt minus mottaker følsomhet) og sikrer at fiberoptisk demping, konsolldempning og sveisedempning ikke overskrider dette budsjettet. For eksempel bør en 40G QSFP+ transceiver med et effektbudsjett på 10 dB kombineres med fiberforbindelser med total demping ≤10 dB, med tanke på kabellengde og antall konsoller. Miljøfaktorer påvirker også tilpasningen. Industrielle transceivere som er klassifisert for 40°C til 85°C kombineres med robuste fiberkabler (f.eks. pansrede kabler) for utendørs eller krevende miljøer, mens transceivere for datakonsenters (0°C til 70°C) bruker standard MMF eller SMF. Riktig dokumentasjon og testing (f.eks. ved bruk av OTDR eller effektmåler) bekrefter at transceiver-fiber tilpasningen oppfyller spesifikasjonene, og sikrer nettverkets ytelse og reduserer feilsøkingstiden.